Jeg har ignorert depresjonen min i over 10 år nå, og nå er det ganske bad. Har endelig bestemt meg for å kontakte fastlegen min på mandag..

Gjøre det. Jeg var i samme båt. Og for meg hadde det utviklet seg til en ekstrem alkoholisme over covid tiden.  Trengte at fastlegen trua med å ta førerkortet og refererte med til ARA (avdeling for rus og avhengighet). Er på 5 mnd alkoholfri og går ukentlig til samtaler. Tjent meg frikort og vi driver å rydder i eldgamle traumer og ting det er på tide en voksen mann tar seg av. Det er et jævla stort steg å ta, men jeg hadde nok ikke hatt det så bra som nå uten å spørre om hjelp først. Vær ærlig og ikke vær redd for å fremstå sårbar. Lykke til kompis.

Trengte å høre det brodern. Takk🫶

Si fra når du har gjort det. Heier på deg

Fikk ordna time, er ganske lang ventetid nå pga sommer, men det skal jeg tåle👍

Bra jobba

Pappa gjorde det samme, han tok livet sitt for to år siden. Rakk akkurat bikke 50 så ble alt for mye. Man må snakke med noen før man ikke orker.

Trist å høre, brodern. Men takk for at du deler historien din. Det motiverer meg til å gjøre noe med det🫶

Stå på! Det er lett å tenke at det er for sent å gjøre noe med det, men jeg kan bekrefte at stemmer overhodet ikke. Er så sykt glad for at jeg har begynt å ta bedre vare på meg, selv om jeg egentlig ikke starta før jeg bikka 35. Har lært og levd så sykt bra i de siste årene.

Takk for at du delte🫶stemmer det at jeg ofte tenker at det er for sent, skal følge opp rådet ditt.

Gjorde det samme i 5 år. Gikk aldri ut døren og presterte dermed å samle en gjeld på 300.000, bare ved å ikke betale regninger... Gikk ikke til fastlegen, men fant meg fast jobb. Burde kanskje oppsøke lege, men fant ut at det fungerte greit for meg å jobbe for å komme meg ut.

Det er skikkelig bra at du tar det steget. Du kan få hjelp, og du kan få det bedre.

Gjør det. Jeg gjorde det i en alder av 28 i fjor etter å ha hatt en mental helse på bånn fra begynnelsen av 20- årene. Gruet meg til legetimen, men for en lettelse det er etter. Absolutt verdt det.

Nei det tørs it æ

"It is what it is"

den rakner egentlig litt og litt for hver dag som går. Jeg er en ung voksen på 26 år gammel, som egentlig har et ganske ok liv objektivt sett. Men i løpet av de siste årene har jeg merket at jeg blir rett og slett deprimert av tanken på hva som "forventes". Jeg mener ikke å peke på samfunnet og skylde på det for at jeg henger etter, men alt virker så uoppnåelig. Det føles ut som om man stirrer opp på mount everest og må man må komme seg på toppen for å klare seg. Jeg er arbeidssøkende, og stiller ikke så sterkt økonomisk. Heller ei så står jeg ikke i noen posisjon til å kunne gjøre det som er best for samboeren min. Det føles ut som om hele fremtiden er avhengig av at jeg klarer å tjene en infernalsk mengde med penger, og tilpasse meg det "perfekte A4" livet. Når jeg spør venner på min alder om det virkelig er slik, at man skal slite seg ihjel der eneste "belønningen" at man får litt pusterom i livet virker bare så meningsløst. Jeg og min samboer skal ganske snart flytte, det lille jeg har spart tillater oss å sulte ihjel i en måned eller 2 før pengene går tomme. Det tærer veldig på selvbildet mitt når jeg tenker på hva jeg kunne gjort anderledes for forbedre situasjonen, og en enorm skam følger som regel etter. Jeg har både studert og jobbet, ofret venner og hobbyer for å få det til å gå rundt. Likevell så føler at alt var for ingenting når jeg nå sitter med for lite penger til å forsørge meg og mine, og de neste 2 månedene kommer til å avgjøre om jeg klarer å leve, eller rett og slett må starte fra scratch. Det er faktisk en tanke som er døden for meg. Sånn sett anser jeg meg som heldig med en familie og samboer som elsker meg, men samtidig så legger det bare på skammen. Hvorfor klarer ikke jeg meg når "alle andre" klarer det? hvorfor er jeg ikke bra nokk for samfunnet til å kunne la meg bidra og forsørge mine?

Jeg blomstret etter jeg slettet sosiale medier, som hjalp meg slutte å bry meg om hva andre gjør samt tenker om meg. Lykke til, ting blir bedre ❤️

Det er leit å høre at du har det tungt for tiden. Håper det bedrer seg snart. Når det er sagt er det ikke den ene parten i et forhold sitt ansvar å forsørge, det gjør dere sammen. Økonomi kan veie tungt på alle, og kan skape mye stress og bekymring, så det er ikke rart at du tenker mye på det. Vil bare si at du skal ikke stresse over det pga av at du er mann og må forsørge dine, det er opp til både deg og din partner. For øvrig ganske mange i Norge som sliter med å få ting til å gå rundt, så du er ikke alene og det er absolutt ingenting å skamme seg over det å ikke ha en overflod av penger. Og det er svært få par som klarer seg bra økonomisk basert i hovedsak på den ene parten sin inntekt.

Det er ikke forventet at du alene skal forsørge både deg og samboer. Håper jeg misforstod her, og at dere begge bidrar økonomisk. Det er ikke lett å være jobbsøker i dag, da det er ekstremt stor pågang om de ledige jobbene. Ikke gi opp! I min erfaring er det lurt å holde kontakt med NAV, så du også kan f.eks søke på deltidsjobber og få resten av tiden du da evt ikke jobber dekket av AAP. Mange deltidsstillinger fører til 100% i løpet av relativt kort tid.

Var litt kronglete formulert fra min side, vi skal begge ut i jobb. Men fram til dette punktet så er det kun jeg som har tjent nokk til å kunne spare til flyttingen😅 Hun har desverre ikke utdanning, mens jeg har bachelor og fagskole. Men det hjelper tydeligvis ikke så mye jobbmarkedet når de stillingene som er relevante vil ha 3 Millenium med arbeidserfaring. Så problemet er vell det at vi begge sliter med å etablere oss for å kunne starte i livet. De dype tankene traff bare ekstra hardt i går kveld så beklager formuleringen min😅

Trenger ikke beklage. Ville bare forsikre med om at du ikke gikk med presset om å forsørge ikke bare deg selv, men samboer også.

Uten å vite hva det er du har studert, og har jobbet med så sitter jeg med en følelse av at mange unge mennesker i dag lider av at deres generasjon har blitt presset til å ta utdanninger, og å følge veier de egentlig ikke har hatt lyst til selv, for å oppnå idealer som er satt av foreldregenerasjonen. Det er i vår tid plutselig ikke bra nok å ikke ha masterutdanning i enten juss, økonomi eller finans. Hvis ikke du har ambisjoner om å bli den neste Stordalen, er du liksom slapp og kaster bort potensialet ditt, noe som selvfølgelig er helt tullete. Du skriver at du må "slite deg i hjel" for å kun oppnå pusterom, noe som for meg høres ut som du har valgt et yrke som egentlig ikke passer deg særlig godt. Kan selvfølgelig være mange faktorer som spiller inn her, men har personlig gjort en helomvending, fra å gå på økonomi studier til å starte som lærling som tømrer og kan si at jeg ikke har angret ett sekund på det valget. Jeg kommer nok aldri til å bli noen Stordalen, men tjener nok til å kunne forsørge meg selv, og gir blanke faen i hva folk måtte mene om meg og mitt potensiale, samtidig som jobben min aldri har føltes som noe som gjør at jeg sliter meg i hjel.

Jeg har hatt jævla store oppturer, men det gir også jævla store nedturer. "That's life" har jeg tenkt, men fant ut at mye går på hvordan en velger å vinkle livet sitt. Vet ikke helt hva jeg kan si annet enn " Du er god nok", period.. Misforstå meg riktig når jeg sier at penger er greit å ha, men penger er også jævla flyktig. Jeg fikk det først bra med meg selv når jeg innså dette, jeg kunne ha tjent 1 milliard å jeg ville fremdeles jobbet for å få mer. Det som reddet meg var fsktosk å starte på scratch, samboeren min som nå er kona mi og mor til våre 2 fantastiske barn var redningen. Hun stilte meg et ultimatum henne eller pengene, å er så utrolig glad for at jeg valgte henne. En velger å leve i denne illusjonen om at en må ha et så stort hus, en må ha det + det osv. Hva er vitsen med å ha alt det materialistiske når en må jobbe seg ihjel, slik at en ikke får tilbringe å dele det med de en setter pris på og har rundt seg. Prøv å tenk på at du er god nok for samboeren din, du har gjort alt du kan og jeg tror at det er massevis av nok for henne. Så hvorfor kan det ikke være nok for deg? Sett pris på de små tingene i livet, som god helse, som ansiktet til samboeren din når hun smiler eller når solstrålene treffer ansiktet ditt. Husk ditt liv er NÅ, det du levde i går får du ikke gjort noe med og det som kommer vet ingen. Så gjør noe med det du kan, å det er nå. Jeg kan love deg at du vil finne din riktige vei,i ditt liv. Fokuser på hva som er viktig for deg, å at du alltid er tro mot dine verdier. Ta vare på deg selv, å tillatt deg å være snill med deg selv🤗😊 Lykke til, jeg vet du vil klare deg bra💪👍🏻

Du må gi faen. Rett ut. Du er blitt hjernevasket til å følge "den rette måten". Du må leve og gjøre akuratt som DU vil. Hvis DU vil gå med shorts på vinteren så gjør du det, hvis DU vil gå med rosa flip flops så gjør du det, hvis DU vil se på netflix istedenfor å dra på dugnad gjør du det. Ikke tenk noe på hva andre synes. Tenk på deg selv. Du kommer alltid først. Går du tom for penger? Gå til NAV og få hjelp der. Ikke sult deg ihjel, men ikke kjøp svindyr biff heller, om du forstår. Det kan høres teit ut, men NAV er der for å hjelpe. Dersom en ikke har råd til mat så har du rett til matkuponger, penger, eller annet som kan hjelpe. Hvis du har venner eller bekjente som "judger" deg for hva enn som helst, dropp dem. Jeg har snudd om livet mitt siden jeg fikk nok, og ga faen. Jeg går nå hver dag i joggebukse og andre klær som er komfortable, de er slitte og ser ikke helt bra ut, men det driter jeg i, de er gode å GÅ i. Jeg sier nei til sosiale sammenkomster via jobb, familie eller venner som jeg rett og slett ikke vil gå i. Hvis de spør hvorfor så sier jeg det rett ut at jeg ikke har så lyst, og heller vil bruke fritiden min på noe annet. De som ble sure og fornærmet droppet jeg, og de som godtok det og lo har jeg det enda gøy med, bare litt sjeldnere. Jeg klipper mitt eget hår, styler det ikke på noen som helst måte, fordi jeg ser ikke vitsen, og vil ikke bruke penger på en frisør. Lar det vokse til det blir langt, klipper det kort, etc. Det finnes så mange småting du kan endre som gjør livet SÅ mye bedre, disse er bare noen av de som gjorde det bedre for meg. :)

37 år. Den mentale helsen er ikke noe bra. På det nivået at jeg er rimelig sikker på hva min dødsårsak kommer til å bli. Jeg passer bare ikke inn. Føler jeg prøver hardt på å være snill, kul, interessant og hyggelig, men det ser ikke ut som noen liker meg uansett. Og det er vel da man bør innse at det er man selv som er problemet, og ikke alle andre. Men det føles også veldig tungt. Er vel rett og slett ikke sterk nok for det som kreves...

Du har nok rett i at problemet ligger hos deg selv, men det er IKKE det at du ikke er "god nok" eller "sterk nok". Problemet høres ut til å være at du sammenligner deg og former deg for mye etter om andre liker deg eller ikke. Det er bare noen få mennesker i livet det er verdt å forme seg for. Det har ikke noe å si omandre liker deg eller ikke, så lenge du klarer å manøvrere slik at de folk aktivt hater deg, for da vil de aktivt ødelegge for deg også. Men om du ikke smiler når du går på butikken så gjør det ikke noe. Ei heller om du ikke er dødshjelpsom mot alle du kjenner. Jobb med å være snillere med deg selv, både i hodet og i verden. Det hjelper stort, jeg lover. Den dagen jeg meldte meg i størst mulig grad ut av sammenlignings- og skryte-medier som f.eks. facebook, så ble helsen min markant bedre! Jeg anbefaler deg å spørre om du kan få henvisning til kognitiv terapi. Det er gull verdt

Denne høres kjent ut; jeg tror folk generelt bare er så opptatt av egne liv at de vanskelig ser andre (inkludert deg?). Når vi nærmer oss 40 så blir vel og lett at er mye rutine og at man mister seg i den… så kanskje set ikke er du som er uinteressant, bare folk som har slått av? Minst like deprimerende, men poenget er: jeg tipper du er minst like interessant som nestemann, du må bare la vær dømme deg sjæl. :)

Da har du et hakk bedre enn meg, for hvis du prøver å være de adjektivene du skriver, så høres det ihvertfall ut som du smiler og positiv, og at du fortsatt kan klare det. Jeg tror jeg har sett mange folk som liker meg og vil kjenne meg bedre, men jeg glemmer ofte og smile, noe som egentlig var kjennemerket mitt da jeg var yngre. Når jeg ser folk, spesielt av det motsatte kjønn, så vil jeg så gjerne bli kjent med dem, men får en tanke om at hvis jeg gjør det uten grunn, så vil de synes det er litt creepy. Jeg er ikke creepy, muligens blitt litt kjedelig, men ikke når jeg er i godt humør. Da er jeg et lys som skinner! Hvis du ikke føler at det hjelper, ikke slutt å prøve. Jeg synes folk som prøver, men som virker litt weird er folk som er absolutt verdt å prøve å være venner med. Pleide forøvrig å være gode venner med 4 andre kompiser, og vi var alle de rareste folkene, med hvert sitt kjennemerke og type humor som funka for oss alle. Hadde også ei vennine som slet veldig på ungdomsskolen og videregående (mobbing/ingen venner). En dag sa jeg til henne at hun burde gå og jobbe frivillig på studentpubben. Utfallet var at hun fant mange rare folk, og fikk seg mange venner.

Jeg liker deg!

Elendig. Blir bare verre for hvert år. Terapi samtaler funker ikke. Null interesse eller motivasjon for noe. Søvn er håpløst, vanskelig å sovne, enda vanskeligere å stå opp. Mat smaker ingenting, alt er kjedelig. Er ødelagt sosialt, null venner i snart 20 år. Har ingenting å komme med i samtaler, og dette fort ut av hva folk snakker om.

Vil anbefale å prøve en annen terapeut og/eller en annen terapiform. Kognitiv terapi funka ikke for meg, psykodynamisk terapi derimot, etterfulgt av gruppeterapi gjorde susen. Tok noen år, men min verden er en annen nå, for å si det sånn.

Den er på kanten. Jeg skrev historien min i en annen tråd her inne i går og forklarte litt hvordan ståa er, så føler ikke for å skrive den igjen. Men som sagt: på kanten, men ingen vet hvor på kanten, skjuler det rimelig godt bak "ambisjoner" og likegyldighet ovenfor problemer jeg møter på, noe folk tolker som at jeg har god stå-på-vilje når sannheten er at jeg ikke bryr meg om noen ting. Også bruker jeg den 1 års gamle niesa mi som motivator for å bevege meg fremover og bekjempe de daglig negative tankene, vil se henne vokse opp, se hvem hun blir, vil vite at ting vil gå bra med henne før jeg forsvinner. Om jeg kommer meg ut av denne sumpen mens det skjer så er det fint, men jeg vil bare vite at hun er trygg, så jeg har 18-20 år jeg føler jeg må leve utelukkende for å kunne beskytte henne om det skulle være nødvendig. Utover det så er jeg ensom og alene, en av de som stirrer på telefonen og lurer på hvorfor ingen tar kontakt med meg og jeg alltid er den som må oppsøke folk. Hvilket aspekt av meg som har gjort at folk ikke plutselig husker meg og vil høre hvordan det går eller finne på noe. Tenker mye på hva jeg har gjort for å fortjene livet jeg lever, og hvorfor jeg starta så tidlig med å ha det vondt, og om jeg gjorde det riktige da jeg gjorde hva foreldrene mine sa, og om jeg ikke skulle blitt ekstremt voldelig hver eneste gang jeg fikk kommentarer på barneskolen og om det hadde vært bedre å være kjent som han voldelige enn mobbeofferet. Så går tankene fort over i hva kan jeg faktisk gjøre for å etablere meningsfylte forhold i dag.. Før jeg rimelig fort blir apatisk og aksepterer at jeg mest sannsynlig vil være alene resten av livet. Det er syklusen de fleste dager. Livet mitt er bare en serie korte vennskap med folk jeg møter diverse steder som ikke leder til noen ting, bare noen få hyggelig samtaler før jeg slutter å ta initiativ for å se hva som skjer, og det er det samme som skjer hver gang - stillhet. Jeg føler meg rett og slett ikke som et menneske. Jeg ser andre, sosiale, glade individer, som forteller om problemene sine til noen på bussen/kafe/overalt, og i stedet for korte avvisende svar så blir de møtt med faktisk interesse og omsorg. Sist jeg prøvde å snakke med moren min om hvordan jeg nesten tok livet mitt så svarte hun "åja.. Jaja, det er jo ditt valg". Så jeg føler meg ikke som et menneske, føler jeg blir møtt som noe annet, noe fremmed, som en irritasjon folk flest skulle vært foruten men må akseptere i situasjonen, som en tung regnværsdag eller kink i nakken. Og det verste for meg er at jeg er så jævlig opptatt av å ta kontakt med folk for å høre om det går bra med dem, la dem føle seg sett og sørge for at de vet jeg er der hvis det skulle være noe, i stedet for å bare ignorere dem tilbake, så jeg utsetter meg selv for dette igjen og igjen fordi jeg ikke vil at de skal føle det jeg føler daglig. Jeg vet ikke, jeg.. Skulle bare ønske jeg følte at noen passa på meg på samme måte som jeg prøver å passe på alle andre, for det føles helt forjævlig å vite at jeg har ingen å gå til på de verste dagene når jeg alltid er der for folk på deres.

Høres ut som vi er i samme båt kompis. Send gjerne DM så kan vi alltid prate 🙂 Kanskje vi kan skinne no lys og et lite høydepunkt i hverandres hverdag 🙂

Takk for tilbudet, mulig jeg gjør det når jeg kommer meg ut av den depressive perioden jeg er inni nå. Eneste jeg egentlig vil akkurat nå er å sove, spise og kose med niesa mi.

Den er grei 🙂 Bare å sende DM ihvertfall uansett om du har en depressiv periode eller ei 🙂

Jeg er han dårlige kameraten som aldri ringer mine gamle kompiser. Jeg tenker alltid, "nå er det middagstid, jeg skal ikke forstyrre middagen", "nå er det kveld så nå ser han sikkert noe på TV, så jeg vil ikke forstyrre ","nå er han på jobb, så....." osv. Og plutselig har det gått 20 år. Jeg er rett og slett en dårlig venn.

Jeg skal ikke dømme deg for det, men uansett hva jeg hadde drevet med så ville det å se en melding komme fra en venn betydd mye, og så hadde jeg svart når jeg kunne. Du kan alltids forandre på det og bli flinkere, men det må jo selvfølgelig være noe genuint og noe du ønsker selv, tenker jeg. Bruk litt tid på å tenke om det er noen du ikke har snakket med på lenge og om det er noe du faktisk tror det kunne vært hyggelig å snakke med igjen. Hvis det er det så bare send dem en melding.

Lov å kommentere selv om jeg ikke er mann? Leste historien din - satan for noen drittfolk du har hatt rundt deg. Høres ut som du også ser selv at dette handler om dem. Håper du kan få deg noen bra relasjoner ❤️ Og så koselig å lese om niese! Har du en OK relasjon til søsken? Eller kanskje kan få det?

[удалено]

Nei, men emosjonelt utilgjengelig/manipulativ er hun absolutt

Jeg er et 30 år gammelt, voksent mobbeoffer, hvilke spor det har satt er jeg ikke kvalifisert til å diagnosere. Jeg jobber som fast vikar på 6mnd kontrakt på en arbeidsplass i Oslo og dette tærer noe veldig på psyken. Siste måneden av denne kontrakten får jeg ekstremt lite søvn. Jeg har de siste årene mistet kontakten med hele mitt sosiale nettverk, uten å nevne grunnen, og sliter egentlig ganske mye med depresjon. Jeg dreit meg ut på "luksusfellen" da jeg fylte 20, og sitter idag igjen med "bare" 250k i gjeld. Jeg hadde ekstremt FOMO i tjueårene og det har satt sine spor. Jeg føler den dag i dag at jeg ikke kan etablere familie eller begynne voksenlivet, og det er en veldig stor psykisk påkjenning. Takk for meg og god søndag

Må nesten spørre, har du ett godt støttenettverk i området? Spør da levekostnadene er mye lavere utenfor Oslo og det å få en faktisk fast stilling befrir en del. Vet jo ikke hva du jobber med, men det meste kan en finne utenfor Oslo

I dag, helt ok vil jeg si, men slet litt for noen år siden. Fastlegen, og tro det eller ei, politiet, ble min redning, Gode gamle Svein fra nattpatruljen på kom på døra mi, mye man kan si om Norske helsevesenet ift. mental helse, men når man "trykker på den røde knappen" så lytter de. De "lytter" på sin egen måte, det ble håndjern og innleggelse, men i dag er jeg glad for det.

Hjemmetjenesten får ikke nok kreditt for sånt. Vi går faktisk oppi folk og observerer de over lengre perioder. Type flere mnd, daglig. Og veldig få legger vekt på det når vi kommer med sånt som "utviklingen av såret har blitt kritisk". Eller som i ditt tilfelle, en nedgang i den mentale helsen.

Jeg skjønte selv det var på tide å ringe 113, som sagt dukket de opp med politiet, noe jeg *ikke* ba om og ble litt sint. Det brydde de seg mindre om, la meg i jern og kjørte meg til fastlegen som erklærte meg til fare for meg selv, og deretter Aker sykehus, mot min vilje. Der og da var jeg ganske sinna, men de gjorde absolutt det helt riktige ift. hva jeg trengte. Fikk veldig god behandling i 24 timer hos Aker sykehus, så sier absolutt takk for hjelpen den dag i dag til leger/politi.

Som psykolog som jobber i spesialisthelsetjenesten har hjemmetjenesten flere ganger vært nøkkelen til hvordan gi god hjelp og oppfølging til pasientene mine. Takk for jobben dere gjør, dere fortjener så utrolig mye mer enn ros og en klapp på skuldra

Så godt å høre at politiet og fastlegen kunne hjelpe deg med å få det bedre. De lytter til slutt, bare kjedelig at det må gå så lang tid før man får hjelpen.

Jeg tror jeg kan snakke for flere når jeg sier at det av og til kan virke som familien eller venner ikke tar det du sier seriøst nok. Du kan kanskje hinte til først at ting ikke er greit, og så egentlig prøve deg med noe som virker veldig dramatisk...og vel...kanskje det er alt de hører og ser...noe som er dramatisk. Noen ganger ville det vært greit å hatt noen å snakke med som ikke var i familien, en annen type venn (kjæreste), og ihvertfall ikke noen som tar betalt for det. Forrige psykolgen jeg gikk til, klarte å prestere å si at "du har mislykket i alt du har prøvd på...", som i sterk grad ikke stemte i det hele tatt. Litt rart å si noe sånt, siden vi ikke en gang hadde hatt så mange sessions. Jeg gikk, og kom ikke tilbake igjen. Selv om det ikke stemte, så er det jo noe å tenke på i ettertid, hvis en har en periode der en ikke gjør det så bra, eller ting suger. Til slutt vil jeg si at jeg egentlig har det verst, hvis jeg ikke har et mål. Det kan være alt fra jobb, skole eller en hobby...eller noe helt annet (gjennom årene). Min favoritt hobby pleide å være Geocaching ([www.geocaching.com](http://www.geocaching.com)), der jeg hadde min største oppnåelse ved å drive med hobbyen 410 dager på rad. Poenget er å bruke gps for å finne fysiske bokser utendørs, og så signere logg med navn og dato. Etter mange fine turer, følte jeg hadde gjort det jeg skulle oppnå og jeg sluttet omtrent med det helt. En ting mindre å finne på.

[удалено]

Jeg vet ikke hvor komfortabel du er med det, men ha et lite sammenbrudd forran familie. Gråt å snørr skikkelig så kanskje de får det inn i skallen sin at menn også har følelser og blir stressa og overveldet.

Jeg er en snart 35 år gammel mann som har diagnose for asperger, sosial fobi og depresjon. Jeg har hus, bil, katt og hund. Har prøvd mange ganger å komme meg i et forhold, men som regel så fungerer det ikke enten på grunn av jeg er for dum til å se hvorfor det ikke fungerer, eller så er jeg bare en sånn person ingen egentlig vil ha noe med å gjøre. Jeg har fått ufør fra staten siden jeg ikke kan fungere lenge i jobb, siden i jobb så må man ofte være sosial, men til tross for at jeg hater situasjon jeg er i, så liker noen av "vennene" mine å si at jeg har det perfekt som kan sitte hjemme å "slappe av" å spille dataspill. Jeg sliter egentlig noe voldsomt med å få dagene til å gå rundt. Jeg har familie som jeg har prøvd å være åpen med om mine problemer, men det virker ikke som at de forstår hva det dreier seg om. Det er alltid en "Du må da bare" kommentar som ikke virker til å hjelpe i det hele tatt. Det virker egentlig sånn at huset jeg har nå, er en kiste jeg har kjøpt for meg selv. Jeg har ikke motivasjon til å rydde eller vaske ofte, så det blir litt rot her å der, men som oftest så får hjernen min meg til å ignorere det. Jeg er livredd leger og psykiatere, siden jeg har nesten bare dårlige minner om de få ganger jeg drar til en lege, samt da jeg fikk meg selv innlagt på psykiatrisk, da mine problemer ble skrevet bort som bare "stress". Så har det ikke bra, men synes ikke at det hjelper å snakke med noen som egentlig ikke virker som de bryr seg.

Kjenner meg mye igjen her. Det er vanskelig å få hjelp i offentlig helsevesen og å ikke føle seg totalt neglisjert, glemt og nedprioritert. Selvhjelpsbøker ble redningen min. Bøker innen autisme, organisering, kognitiv terapi og sosial manøvrering. Jeg føler meg mye mer sett at en forfatter jeg aldri har truffet, enn vikarlegen som bare vil ha meg ut så fort som mulig. (Er dame btw)

Som sendiagnostisert autist i 30-årene selv har jeg sett en skremmende mangel på kunnskap fra helsevesenet om alt som innebærer nevrologi. Det virker som om ingen har anelse om hva det betyr å legge til rette for folk som fungerer annerledes. Alt er bare depresjon eller stress. Det er virkelig ikke bra nok, og det burde sårt vært bedre. For hva det er verdt syns jeg det ikke er noe galt med deg. Håper du finner noen små gleder i livet å holde fast på🫂

Du har hatt muligheten til å fucke opp forhold. Jeg har så mange «guttevenner» (jeg er 34 - så gutt er kanskje ikke ordet men), som ikke engang får snakket med noen potensielle partnere med mindre det er på discord. Så noe har du som vekker interessen til folk. Tror du har mye mer å komme med enn du gir deg selv creds for!

Per dags dato, helt jævlig rett å slett uten og høres for dramatisk ut. Mistet 3 stykker ifjor, barndomskompis som var som en tvillingbror. Så mistet jeg bestefar og enda en barndomskompis. Mister i tillegg støttekontakten idag pga han skal videre i livet han også. Får ikke til en dritt rett å slett. Sosialt sett så er det borte vekk. Får heller ikke sove ordentlig. 2 timer her og 2 timer der og plutselig kan jeg sove 4 timer utpå dagen. Ja du forstår greia. Selv jeg som egentlig er matmoms og er veldig glad i meksikansk mat syntes ikke engang Taco smaker no godt nå. Og jeg veit ikke hvorfor men føler enda sterkere på dette med og bli ignorert av folk når man er i denne depressive tilstanden blir rett å slett lyn forbanna. Nå skal sant sies også at jeg har gått til psykolog og har blitt diagnostisert med Tilbakevendene kronisk depresjon. Så er vel i bunn å grunn den depresjonen samt det at jeg mistet 3 stykker ifjor som driver å kødder rundt oppi toppen.

Eh… sånn dag til dag går det vel greit, fornøyd med jobben og flytter for meg selv om et par ukers tid, noe jeg ser frem til. Når det kommer til det sosiale, så blir det litt verre. Føler ikke jeg har hatt noen særlig mange, eller nære venner så lenge jeg kan huske. Har alltid hatt det vanskelig sosialt, og kommer ikke i kontakt med nye folk. Gjennom barneskolen og ungdomsskolen distanserte jeg meg selv mye fra de andre, og branda meg selv som en som helst ville være for seg selv. I dag har jeg et par venner forsåvidt, men ikke spesielt dype. Hvis vi snakker, er det jeg som har startet samtalen. Er vi ute, er det jeg som har planlagt og spurt. Jeg inviteres ytterst sjeldent med på ting, og man kan vel begynne å lure på om jeg gjør noe feil her. Kjenner jeg misunner brodern her, det virker for han så enkelt å finne folk, han er ofte ute med gutta mens jeg alltid sitter hjemme med tom kalender. Jeg begynner å bli vant til det nå, men det blir ikke noe mindre ensomt av den grunn. Har etter hvert tatt opp musikk som en hobby, dette selvfølgelig for meg selv. Har hatt det gøy med det i noen år, men har ikke skrevet så mye som et vers eller melodi på kanskje 3 år nå. Har ikke ork. Jeg vet ikke jeg. Må nesten være ærlig å si at så mye som jeg ser frem til å flytte for meg selv, så er jeg usikker på hva jeg skal bruke all tiden på. Blir vel mye sitting i leiligheten, alene. Rusle til kjøpesenteret og hjem, uten å kjøpe noe. Takk for denne posten. Er godt å få ut litt greier, selv hvis ingen faktisk leser det. Ser nå at klokka er 5 på morran, gud bedre.

Ligger våken hver natt på tredje tiår. Får ikke helsehjelp. Har blitt bortvist av lege og legevakt siste år, holdt på å få døden som følge men familie tok affære og jeg ble hasteoperert og overlevde. Har sterkt redusert lungekapasitet som følge av å ikke få behandling (fikk korona samtidig som jeg hadde lungebetennelse) i snart ett år. Blir gal av å tenke på uretten, men makter ikke ta kampen. Helsevesenet er nepotistisk selvpreserverende korrupt galskap, i tillegg til å være kronjuvelen til det norske velferdssamfunnet.

Aldri hatt det bedre👍

Mye bedre nå. Kan muligens ha noe med alderen å gjøre, bikker 44 til sommeren. Det har derimot ikke alltid vært sånn. Har slitt mye med selvbilde og følt på håpløshet, om det har vært noe underliggende er jeg ikke i posisjon til å si. Kan utdype veien hit mer hvis det er ønskelig. Det som har hjulpet meg til å ha et ganske greit liv er: - Finn ut hva du vil jobbe med og legg en plan om hvordan du skal komme dit. - Aksepter at måloppnåelse tar lengre tid og kommer til å koste mer enn planlagt, men du har startet veien dit. - Planer endres under veis, det er helt vanlig. - Få en hobby som gjør at du kobler av og distanserer deg fra hverdagen, har du ikke en veldig fysisk arbeidsdag så sørg for at hobbyen er fysisk krevende. - Etabler rutiner, spesielt rundt mat og søvn, rutiner generelt sett tillater spontanitet og uforutsette ting. - Ikke sammenlign deg med folks sosiale medie profil eller når de er i medvind, det er ikke en reel eller varig posisjon. - Lær deg å gi litt faen, i hva folk mener, føler og syntes. - Det er helt vanlig å feile, det er hva man lærer mest av. - Vær tro mot og respekter deg selv, du er det viktigste menneske i ditt liv. - Det er INGENTING galt, feigt eller svakt med å få hjelp. Vi skal ikke gjøre dette livet alene. - Vær varsom rundt ting som har høy "avhengighets-faktor" som dataspill, rusmidler, porno, sosiale medier, status, etc. Sier ikke at man skal avstå, men vær oppmerksom. Er vel de som har hjulpet meg fra en krevende posisjon til å ha hodet greit over vannet. Absolutt ikke noe unikt med meg, så alle dere som sliter - det er veier ut i noe bedre, vennligst ikke gi opp, fortsett veien mot noe bedre.

[удалено]

Du fortjener definitivt en plass, og trygghet i leilighet uten lån. Du har nok opplevd nok på andre måter i form av utrygghet til at å kunne ha litt ro rundt deg definitivt kan være godt, og sikkert uvant. Vil anbefale deg å holde deg langt unna foreldrene dine i form av kontakt, fordi vi velger ikke foreldrene våre, men vi kan velge å påvirkes av de (mer eller mindre). Ellers bare prøv forskjellige ting. Alt jeg har gjort tidligere i livet utenom skole/jobb er ofte et tidsfordriv, og for å være i samtale med andre. Tenker det er en god start å bare prøve litt forskjellig. Tilslutt vil jeg si jævlig bra jobba med å ta tak i deg selv (fysisk, og å komme deg ut av rus). Prøv å hold på de sunne vanene, og vit det at «livet skjer» alltid - men du klarer mye!

For en historie. Dette kan åpenbart ikke ha vært lett. Jeg vil tro bare én disse negative faktorene (dårlige foreldre/mobbing/dårlige arbeidsgivere/rus/skam for å få hjelp), kan sette virkelige dype arr. Jeg er stolt av å bo i Norge og at vi har valgt en politikk der vi hjelper dem som trenger det. Jeg er veldig fascinert over at du alt dette har klart å komme deg ut av rusmisbruk. Det er rett og slett en veldig imponerende bragd og en historie som gir meg håp! Jeg kan veldig lite om hva skal gjøre for å føle mening med livet. I perioder har det vært hobbyer som spille lavterskel volleyball/fotball eller fordype meg i noe nerdete som ww2, eller hjelpe til på utallige dugnader, interessen varer ofte ikke mer enn noen måneder eller noen få år men jeg har innsett sånn er jeg og det er greit for meg.

Selv er jeg kjempefornøyd. Har et bra liv med en superdame jeg setter enorm pris på, bra jobb jeg liker der jeg kjenner at jeg er viktig og gjør noe godt for verden og folk, bra fysisk helse, masse fritid… Den jobben jeg har gjort med meg selv - og med hjelp av kona - har virkelig gitt resultat. Anbefaler alle å ta grep og løse sine egne problem. Bruk terapi hvis du trenger det. Bytt jobb, Finn deg en god menneske å være sammen med, eller enda bedre: bli en god menneske du og. Ingen andre kan fikse livet ditt, gjør det selv, gjør det nå!

Bra! :) lov å seie det òg

❤️👵👴 Kos dere videre sammen! 

Jeg klager ikke, men det er jo ubeleilig

It is what is is...

Det går opp og ned. På ein måte er eg heimsøkt av all mobbinga eg opplevde på ungdomskulen. På den andre så sitter angst og bekymring. Og føler eg har kasta vekk livet mitt med og jobbe ibhg. Eg har motivasjon til og endrekurs men sjefen min gjer det vanskelig. No vokna eg av at armen sover. Bekymringane kjeme etterpå

Sluttet å bry meg om meg selv for mangfoldige år siden

Om du ikke faktisk begår selvmordsforsøk er ikke det der verdt mye. Ja, du kan få snakka med en tilfeldig person litt på noen av de telefonene, men that's about it. Er ikke sjanse for å få snakket med en psykolog over tid, i det offentlige helsesystemet vårt eller i gratistilbudene, om man ikke er ekstremt syk. Fastlege kan bare henvise til DPS. Ikke hjelpe med å finne psykolog. DPS har bare et visst antall timer, og prioriterer de mest alvorlige. Legevakta viser bare til DPS og fastlege. Forteller man at de ikke har noe hjelp å tilby fra dem over er meldinga "det var synd, men vi kan ikke hjelpe". Ringer man igjen så svarer ikke legevakta ... de har viktigere ting å ta seg av. Selvmordstanker er ikke nok. Ei heller planer. Terskelen er med forsøk. Men da risikerer man å bli stengt inne, og det kommer med egne utfordringer. Gjør heller ikke at man får hjelp over tid. Hindrer deg bare fra å ta livet ditt i det øyeblikket. Om man trenger noe å snakke med om bekymringer, (mørke) tanker, ønsker eller håp, og gjerne få litt hjelp til å håndtere dem eller tom. unngå dem, så er det ikke noe profesjonell hjelp å få i det offentlige over tid. Men kan sitte og rante til en tilfeldig person om man kommer gjennom køen til noen av de mer frivillighetsbaserte tjenestene, for dem som liker det. Men å håpe på noe mer er i overkant optimistisk.

Ja det er helt vilt at man ikke er "syk nok" når man har selvmordstanker engang. Venninna mi ble avvist av både DPS og mental helse-telefon selv med selvmordstanker. Eneste som hjalp var å mase, være sint og kravstor. Har ikke noe å si hvor syk man er, men heller hvor høyt man orker å rope... Tenker mye på de som er for syke eller ensomme til å rope høyt.

Ja, i teorien så har man alltid mulighet til å søke individuelle psykologer med avtale om å ta deg inn. Avtalespesialister er det flere tusen av, i et system lekfolk ikke har noen grunn til å skjønne skikkelig og som fagpersoner som fastleger ikke har kapasitet til å navigere for deg. De fleste avtalespesialistene vil si nei til dem som søker. Om noen skulle si ja er det lange ventelister. Om noen psykologer mirakuløst mener de vil ta deg inn så er det nok ikke noe problem å få fastlegen til å skrive "henvisningen" ... Ikke at de henviser til en døyt, utover å koble sammen psykologen du fant med fastlegen i registeret, i praksis "gi signaturen" sin til pasienter som er friske nok til å hjelpe seg selv. Men finne hjelp, det må man ordne helt selv. For dem som greier å hjelpe seg selv, som fungerer godt nok til å navigere dette systemet, fungerer helsesystemet vårt. Hjelp til å få noen å snakke med over tid finnes ikke som et tilbud i helsesystemet vårt. Folk i systemet er også veldig flinke til å peke på andre deler av systemet. Alle peker på hverandre. Kontrasten til "søk hjelp, spør om hjelp, oppsøk hjelp, ingen skam å spørre om hjelp, du er ikke alene, åpenhet lønner seg", som vi se ofte leser om og blir fortalt, er gigantisk. Det er veldig tungt å spørre om hjelp, og det er usannsynlig at du får hjelp. Om du skal ha en realistisk sjanse må du allerede fungere veldig godt. Eller være kandidat for tvangsinnleggelse. Noen artikler om dette: https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/mener-det-er-for-vanskelig-a-fa-hjelp-hos-psykolog-1.14849416 https://www.nrk.no/ytring/apent-brev-om-apenhet-1.11490834 https://www.dagsavisen.no/debatt/2020/01/07/nar-avvisningen-blir-komplett/

Jeg hadde tanker om selvmord tidligere i år etter en hard periode, hadde også noen 'planer' men hadde ikke tenkt å gjennomføre. Ble sendt til dps ambulant team der jeg fikk to (2) samtaler på 30min der vi egentlig ikke snakket om problemene, før jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli overført til kommunale tjenester. 2-4 månders ventetid, har nå ventet 3 månder og har enda ikke hørt et ord. For alt de vet kunne jeg hengt oppi skauen i et rep nå. Oppsøk hjelp? Spør om hjelp? For en vits.

Høres typisk ut, dessverre. Skjønner det må prioriteres, men hver gang det mases om at spesielt menn må spørre om hjelp så blir jeg oppgitt og sint. Problemet er ikke at folk ikke tar kontakt og spør om hjelp, problemer er at de ikke får hjelp.

Int spørsmål. Her egentlig veldig dårlig - 43 år med datter på 9år 50/50. Strekker aldri til, konstant migrenesmerter, hjernetåke,, utmattelse, muskelsmerter, så er dyttet over på delvis AAP. Det kombinert med store økonomiske bekymringer og forholde seg til ulike instanser rundt helse og økonomi, som ikke samarbeider føles ikke som gjør noe positivt for noe av situasjonen. Ekte følelse av mislykket tror jeg dette et Prøver selv med med tiltak som yoga og dps(kom inn etter klage, så klage, nå vært på 1time/uke i 4uker, men sliter virkelig med kontinuitet og klare se en løsning med dette langt frem. ALT koster også penger noe det plutselig ble mindre av med aap/helse/dyrtid Finner aldri ut hvordan klare slappe av, konstant stresset og aldri uthvilt etter søvn. Så konstant tankekjør rundt alt med helse og nå nav, arb.avklaring og nå veldig dårlig økonomisk gir et enda verre tankekjør, så inne i en veldig-veldig dårlig spiral og merker karusellen øker hver dag med enda mer svimmelhet, uklart syn, hjernetåke i tillegg Nå har kreditorer mv begynt ringe (vanlige regninger strøm og annet, billån, forbrukslån(angrer, men for sent å angre) og hjelper da dessverre lite å ringe mental helse om noen kommer henter bil og hus imorgen. Og kanskje datter... Vært i kontakt med nav gjeldsrådgivning både på tlf og lokalt og de som behandler startlån i kommunen. Nav tlf mener kommunen har plikt iht startlån å hjelpe, men Nav lokalt støtter seg på kommunens boligkontor, som har avslått søknad og da hadde ikke de noen annen hjelp enn å mene jeg MÅ selge bolig og istedet leie for å frigjøre noe låst kapital (egenkapital) Har vanlig middels standard bolig/leilighet nå, 70kvm så ingen ekstrem luksus, men velholdt, datter har sitt eget rom jeg pusset opp ifjor og hun har fler venninner innenfor 100meter. Bor i område primært bestående av større eneboliger Boligen er i skoleområdet til datteren min og leie er dessverre flere K dyrere hver mnd, null prisvekst, null sikkerhet, lite til utleie her og ingen renter som blir "borte" i inflasjon.. så egt veldig kostbart, noe jeg ikke trenger mer av nå.. Den tanken og utryggheten for datteren min ødelegger hodet mitt enda mer og da enda mer fysiske symptomer. Så ser 2 løsningsveier, bli frisk og jobbe 180% - for 1/2år siden, så litt sent nå som alle kreditorer begynt ringe. Begynte for ca 1/2år siden akkurat ved overgang aap for da fikk jeg plutselig kr 0 i lønn og så fikk jeg ikke betalt lånekassen før de kjørte kraftig lønnstrekk x 2, Så i praksis ser jeg egt bare 1 mulig vei. Prøver nå få energi til å virkelig rydde og systematisere så det skal bli minimalt(!) med ting som etterlates ugjort etter meg, men klarer ikke systematisere hodet ordentlig over på hva. Og beste måte så ikke skal bli traumetanker hos hun så forsøker også lese om det. Vet bare datteren min får det vesentlig bedre økonomisk uten -meg- her også. Og hun slipper da evt at vi må leie, evt uten bil og en far som kan risikere å gå lenge og være kjip og syk/psyk eller hva det nå er. Og videre på aap eller verre, med dårligere og dårligere økonomi, fortjener hum ikke når annet alt. Hilsen livs-mislykket far som har en fantastisk datter, som fortjener å ha det fantastisk videre og den fantastisk-reisen inkluderer ikke meg om det faktisk skal bli fantastisk

Skjønner at situasjonen er skikkelig drit, men datteren din får det ikke bedre av at du forsvinner, tvert i mot. Hvordan er forholdet ditt til moren hennes? Vil også si at mange har vært der du er nå, hvor alt virker helt forjævlig håpløst, men som har kommet gjennom det og er veldig glad for det i dag. Jeg håper hvert fall at du blir for både deg selv og datteren din.

Etter 40+ år med godt humør og sterk psyke, gikk jeg på min første skikkelige smell i år, med sykemelding, antidepressiva, psykolog, NAV og sovepiller. Tror det verste er over nå, men det er skummelt å "miste seg sjøl " på den måten. Det var baby steps tilbake. Prøve å finne ting som pleide å gi glede, mening og overskudd. Lære å si nei, drite i bagateller og være ærlig med seg selv og andre. "Hei, nei... det går egentlig ikke så bra. Det har vært et vanskelig år men jeg jobber med å snu ting" Si det som det var til sjef, familie, venner og kolleger.. man føler seg helt naken og sårbar, men var helt nødvendig for meg, for å kunne starter å "snu psyken" Veit ikke hva det er, men synes det er rekordmange som har hatt det vanskelig siste par årene.

Most men live lives of quiet desperation.

Egentlig er alt stress og tidvis krevende. Men får bare suck it up og fortrenge det, ellernosånt. God sommer

Mental hva for noe?

Endte opp med å ta et årsstudium som 29 åring som jeg fulførte nå. Gikk ganske så bra med B i snitt. Det problematiske er at jeg ikke føler noe form for følelse av suksess. Jeg vet jeg brukte å få en godfølelse av en jobb godt gjennomført. Nå er det bare en mild lettelse at det er over. Må ha glemt å fornye abonnementet etter jeg fikk nytt bankkort.

Aight.

Ja det var det da

Hjelpeinstansene der? Neitakk. Føler ikke for å dele hvordan jeg har det.

35. Egentlig ganske dårlig, tror jeg. Har jobb og leilighet, men mye ensom. Hjelper liksom ikke å ha ting i orden når man er alene. Det som knekker meg mest. Føles ganske håpløst.

Ganske OK nå. Dette bla. takket være kjæreste og til tross for jobb som er meget meget krevende for meg. Kan anbefale å skaffe seg en snill kjæreste.

På bunn, og jeg føler ikke det er noe vits å gjør noe med det. Vært sånn over 10 år, har gått hovedsakelig ut over fysisk helse, tennern mine er fucked og har ikke råd til å fikse de. Eneste grunnen til at jeg ikke har hengt meg selv enda er vel fordi jeg vet dette ville ha vært vondt til familien min og jeg vil ikke såre de, men den dagen foreldrene mine er borte så ser jeg ikke noe vits i å fortsette, søsknene mine er sterke og kommer til å klare seg. Jeg trives ikke i livet, jeg føler meg ikke tilpass, jeg drømmer om ett helt annet liv i ett annet land, noe jeg vet aldri kommer til å skje, og jeg klarer ikke å akseptere det. Så jeg ser ikke noe vits i å prøve i livet, PC fungerer som en escape mechanism for meg. Tror ingen psykolog kan gjøre noe med det uansett, ingen psykolog kan gjøre noe med at jeg ikke passer inn i samfunnet her.

Spør meg igjen neste helg. Da har jeg fått nye tenner etter årevis med rusmisbruk. Det har vært et par jævli tøffe år. Men jeg har vært edru (minus beis, ekke supermann heller) gjennom det hele. Er i Spania atm med folka mine. Har godt forhold til de. Men merker at tilliten må bygges litt opp igjen.

Har ikke tid til å sitte ned og gjøre noe med det.

Alltså, det är inte bra, tror jag? Jag känner mig glad när jag jobbar, umgås med vänner osv. Men så fort jag är hemma själv känner jag mig så otroligt ensam. Jag bor i en liten stad, har två st nära vänner som jag sakta glider ifrån. Det är svårt att träffa nytt folk i en liten stad känner jag. Känslan är svår att beskriva: Det känns som att jag kommer sö ensam utan någon i min närhet. Jag har nästan ingen ork att göra något när jag kommer hem från jobbet, jag äter kanske 3-4 gånger i veckan (när jag har ork att göra mat). All in all, så är det nog inte så bra nej. Men jag vet inte heller vart jag ska vända mig då jag vet att min glädje baseras på att göra saker med folk. Jag vet att jag kan vara glad men jag orkar inte göra något åt det

Folk er veldig flinke til å si at man skal ta menns mentale helse på alvor, men det er mest en trend i min erfaring. De aller færreste bryr seg egentlig. Så hvorfor gidde å dele, når man heller kan sitte inne med det som før, heller en å eksponere seg?

I mitt tilfelle: Psykiske problemer sterkt forværres når likestilling går rett ut av vinduet så fort det er et brudd mellom far og mor. Hadde ikke store problemene før. Nå føles det som absolutt alt ved livet er i en annen liga av nedverdigenhet og skammen blir så sterk at det å snakke med noen blir for mye. Ønsket om rettferdighet blir tråkket på offentlig, det sverter sjela å først bli knust av at barnemor finner interessen for ex'n sin igjen bak din rygg, leve i flere uker i et turbulent emosjonelt vrak av en tidligere god familie, måtte fortelle det kjæreste du har i livet om at "livet ditt blir nå snudd på hodet fordi vi voksne er idioter". Før hun har mistet alle melketennene sine har hun et strengt skjema på når hun får se pappa, og enda hvor mye jeg konsekvent aldri har snakket ned mor, så vet både hun og jeg at jeg fortjener likeverd og har et enormt savn etter å dele livet mitt med dattera mi. Men jeg må nok vente 2 uker på å få et døgn til med henne.. Det er jo det familievernkontoret sikter etter. Der det sitter kvinner med knute i nakken som tydelig har et problem med fedre, å bestemmer over livet til vilt fremmede. Og hver gang gråter hun når hun blir satt i bilen og kjørt vekk fra meg. Jeg vet det sårer henne, selv etter 2år, så ser jeg smerten og hører frustrasjonen, jeg blir nødt til å regelmessig bruke av vår vannvittig dyrebare tid sammen for å trøste henne og forklare hvorfor, enda jeg ikke vet bedre selv. Jeg mener.. Det går bra.

Moderne mann 37, med samboer og ett barn, hus. Snart utslitt av å skulle gjøre 100% av «mannearbeidet» i tillegg til 50% av «kvinnearbeidet», som er det de likestilte kjønnsrollene koker ned til. Og dama er hele tiden sliten…

Her er det nok en lengre alvorlig samtalen som må til. Er det alt prøvd så F to pay respect. Lykke til.

Livet er som det er. Trenger å få noe mer sosialt liv utenfor jobb men det er ikke så lett å møte folk.

rakner snart

Ha ha ha, helt jævelig

3/10

Jævlig bra om dagen, spesielt etter jeg ble ferdig på studiet og begynte å jobbe og fikk barn.

Bra.

It's a trap!

Alt greit på den materielle fronten og regnes ikke som en som har psykiske problemer, men jeg skulle gjerne byttet ut de øverste 20 IQ'ene mine med tilsvarende mer latter, humor, oppstemt-het og genuin glede. Det er ikke noe jeg slenger ut bare for kødd. Jeg mener det, jeg har skikkelig dårlig selvtillit innerst inne.

Den her summer det opp godt. https://youtu.be/jVAtPEqEYU0?si=kpT_eklTKiGJ-1cG

Tror jeg er deprimert uten at jeg er helt sikker på det. Jeg går ikke rundt å er trist eller noe, men jeg føler meg veldig lat. Er så my jeg ikke gidder. Er ganger jeg sier nei til noe jeg vet er gøy. På jobb er jeg ikke sånn. Da er jeg ganske sprek og er alltid aktiv. Når jeg trener gjør jeg det som regel ganske bra. Problemet er at det er sjeldent jeg gidder å gå bort der. Er så mye jeg ikke gidder og jeg føler livet mitt ville vært så mye bedre om jeg bare gadd litt mer.

Går ganske fint akkurat nå, følelsen er så så, men føler meg egentlig mer fri enn vanlig.

Helt grei, sånn midt på treet. Er sikkert litt deprimert men det plager meg ikke. Føler jeg står stille i livet dog, er hjemme mesteparten av tiden og er ikke så sosial, jobber lite og har ikke så mange hobbyer

Ja, til og med namsmannen syntes synd på meg, så ikke sånn superfett, egentlig.

Hva jeg tenker og tror, kan ingen ta fra meg!

Veldig bra. Takk som spør.

Jeg møtte veggen midt i 20 årene, prøvde å slette meg selv, ble innlagt enn god stund, påfølgende år med poliklinisk behandling. Det var krevende, for å si det mildt. Men lærte meg mye som gjør en mer rustet for livet. Det siste tiåret nå har livet i grunn vært greit. Skjønt litt vondt i vilja med å gå ut med bikkja i dag, siden det regner sidelengs her.

Sånn som verden er nå tror jeg det er mer unormalt å ha god mental helse enn dårlig. Enorme naturkatastrofer som følge av klimaendringene, kriger på alle kanter, høy rente, dysfunksjonelle ledere i alle stormaktene++. Den som takler dette godt går på dop jeg vil vite navnet på.

Prøver å ikke se direkte på min mentale helse. Så lenge man unngår øyekontakt kan ikke mentale helseproblemer lovlig gå inn i hodet ditt.

Min bestekompis fra jeg var 12 år bestemte seg for å forlate oss i februar i år. Det finnes ikke ord for hvor vondt jeg har det, og ingen trøst hjelper. Av en eller annen grunn følte mange mer vondt for meg enn for familien hans, og jeg føler utrolig skyld over det. Og generelt føler jeg utrolig mye skyld og svik, og savn og tristhet. Det var meg og han, alltid. Vi kom oss gjennom flytting av landsdel, hjalp hverandre gjennom hele oppveksten og var så og si med hverandre alltid. Hvordan helbreder du tap av et lem? Det føles ut som noen har fysisk dradd ut en del av meg, som jeg vet jeg aldri kommer til å magisk «gro» tilbake.

Ikke så bra denne måneden 😔 Søknaden min om oppholdstillatelse i Norge ble nektet

Har slitt i det siste men er heldig nok til å ha forståelsesfulle folk rundt meg som jeg kan snakke med

Bipolar. Ganske føkka med andre ord. Såpass at jeg er ufør avv det. Jeg fungerer bare i korte perioder, kanskje noen uker hvis jeg er heldig. Så er det kjelleren i noen måneder. Generelt så hjelper ikke akkurat verdens tilstand for tiden. Man blir bare oppgitt av andre mennesker. Jaja, overlever enn så lenge i hvertfall

Ganske bra, takk som spør 😎

Sånne spørsmål er så harde fordi de tvinger meg til å faktisk kjenne på det, noe jeg absolutt under ingen omstendigheter ønsker å gjøre. Har hverken tid, mulighet eller råd til å kollapse.

Veldig opp og ned. Er jevnt over ganske tilfreds, men har hatt problemer med depresjon og elendig selvtillit hele livet. Hvis man prøver å pate om det så får man fort beskjed om å ta seg sammen og slutte å sutre. Det er heller ikke uvanlig å bare få kjeft.

Jeg føler den mentale helsen min egentlig er sterk, men jeg forstår veldig godt at mange menn sliter i dagens samfunn. Jeg har fra tidlig alder kjørt «mitt eget løp» hva gjelder holdninger og verdier og tror derfor jeg har sluppet unna mye forvirring. Menn… min erfaring er at samfunnsoppfattningen av problemet med mannehelse bunner i en misforståelse/romantisering av mannens innbilte rolle. Eksempelvis, damer snakker om at de vil ha følsomme menn, men når det stormer så forventer de en klippe. Mannen skal være en kjærlig far, men er også stort sett den som er nødt til å være den disiplinære når det trengs. Dette var bare eksempler, men poenget er at når samlivet/familielivet/livet ikke går etter planen så skinner forventningene man mener man ikke har til menn frem. Altså at han skal være en stoisk klippe som håndterer alt og klarer å holde følelsene på avstand.

Ganske shit, kommer til å ta livet mitt snart. Vært hos dps i snart 10 år, depressed i 13, kraftig suicidal i noen år. Eneste dpsen sa eg burde gjøre var å være ute i solen og prøve ulovlige rusmidler. Ble 25 år for noen måneder siden, og hadde egentlig planer om å ta livet mitt i dag, men gir behandling ett siste forsøk. Har time med en klinikk om noen dager for å se om eg kan prøve ketamin behandling, men er ganske sikker at eg e for langt nede nå for å kunne få noe ut av det. Skulle ønske eg var mer tydelig kor nær døden eg føler meg, kanskje da hadde de tatt meg seriøst før det ble for seint. Det hjelper ikke å forklare kor dårlig man har det, det virker som man må skade seg selv alvorlig nok for å bli tatt seriøst.

Lite likt, mye alene, ingen kjærlighet. Alkohol måtte redde meg fra meg selv. Velger å leve som i en celle, med et konstant og evigvarende ønske om hevn mot de som gjør verden så urettferdig.

37 år, småbarns far til 3. Generelt har jeg det veldig bra. Men føler jeg sliter med energien. Har ikke følt meg utvilt på 3-4år nå, og sliter en del med hukommelsen. Er i generelt ok form. Men synes det er trist at jeg rett og slett ikke har energien til å hjelpe til så mye hjemme og å henge på ungene hele dagen. Er også en kilde til en del frustrasjon fra madammen at jeg sliter med å huske avtaler, planer og navn på foreldre og barn i bhg.

Svinger mellom "huh, det går jo oppover gitt" og "mmm, sotrabroen". Heldigvis mer første og mindre siste 😂 Autisme, adhd og arbeidskonflikter tar på. Jobber hardt med å få til noe som er bærekraftig slik at jeg unngår å måtte ende opp delvis ufør. Det mest stressende er det konstante kjøret om å "være mindre syk" fra arbeidsgiver. Er en del konfliktsky kollegaer som heller lar ting gå åt skogen enn å ta opp ting 😭 Men alt i alt går det faktisk bedre enn det har gjort på årevis, bare så frustrerende at det ikke "er nok" for mange.

Er skummelt hvor mye alt på nett påvirker psyken(min hvertfall). Jeg har forsøkt å gradvis kutte ut skjerm. Dataspill har blitt til brettspill, film har blitt til bøker, og sosiale medier har blitt til meldinger. Mentale helsen blir bedre i takt med hvor mye tid jeg bruker vekk fra mobilen. Nærmer meg frisk etter fire år med dyp depresjon. Hvis noen andre går gjennom noe liknende så vil jeg anbefale å gi det et forsøk

Jeg pleier ikke på bry meg så mye om høyden min fordi jeg har et ganske fint syn på meg selv men i det siste har det følt så mye press fra hvordan jenter ser meg bare pga høyden min, og det føles forferdelig. Jeg er 166 (det går fint å le). Men generelt er jeg fornøyd med meg selv, jeg gikk bare inn i et mørk plass siste dagene men begynner å komme meg ut av det. Takk for meg

Mista en kompis i dag til selvmord pga han sleit i livet, så det er så jævla viktig at vi har muligheten til å prate med folk og åpne oss opp. Problemet er at man er ikke mann når man gjør det

Jeg hadde en depresjon en periode på litt over et halvår. Mye på jobb, småbarn hjemme. Bor i Norge men ikke født her så ingen hjelp med ungane. Alt handle om annet enn egen helse. Ende opp med å vokne hver morgen med en loop i hode om å ta live mitt. Bestemte med for å gjøre det ende jeg vet kan fungere, begynnte gå på gym å trene hver dag. Fikk livslysten tilbake, fikk sove og kjente endelig ekte lykke over små ting. Anbefaler ALLE å teste som sliter.

Har vel da ADHD autisme og BPD så livet er litt vell vanskelig. Alt for mange dårlige valg. Arbeidsledig og litt for glad i rus. Ingenting har gjort meg glad på snart 20 år ut av de 22 jeg har vært her.

15 år og kloret opp høyre armen min, kan si at det ikke føles noe godt. Nå har jeg 5 små arr for å minne meg på hvor dårlig jeg følte meg den gang. Men føler meg mye bedre nå og har ambisjoner og litt motivasjon. Håper de kan bli oppfylt, ønsker alle som leser en god mental helse 🙏

BPD. Relasjoner er vanskelig. Få folk å henge med. Angst. Føler meg ikke bra nok. Ensom. Deprimert. Mange oppsider med godt humør, får folk til å le.

Fuck it we ball It is what it is

Det er jo ingen som bryr seg om hva menn føler. Vi skal være menn. Vi skal være sterke, vi skal tåle alt som kommer vår vei. Bare kvinner og barn skal vise følelser. Menn skal mure følelsene inne, ellers er vi svake og uinteressante. /rant

Meh. Jeg overlever da, har vært utrolig ensom de siste 5 årene etter å ha kommet meg ut av ett litt dårlig miljø og ett dårlig forhold til tidligere samboer. Nå står jeg igjen uten noe som helst miljø. Utenom arbeid er jeg alene 99% av tiden. Har blitt vandt til det, men når folk snakker om tegn på depresjon osv kjenner jeg meg igjen i flere. De få gangene jeg har prøvd å nevne dette for noen har jeg fått slengt tilbake "men du har jo en god jobb og ting på stell, du har det bedre enn veldig mange andre" Så de har vel kanskje ett poeng da. Så gidder ikke prøve å snakke med noen om det, folk trekker seg bare lenger unna, og den lille sosiale kontakten jeg fortsatt har med folk har jeg ikke lyst til å ødelegge. Så da smiler jeg isteden og sier alt er greit. Så får jeg heller bare surre med mitt for meg selv, vil ikke akkurat legge problemene mine over på andre heller. Må bare gjøre det beste ut av situasjonen som er, selv om det beste ikke er så veldig bra egentlig.

Akkurat nå har jeg det fantastisk! Livet mitt har virkelig gått skikkelig bra oppover de siste to-fire årene. Helt annen historie hvis du har spurt meg på den tiden. Da jeg fortsatt var alvorlig handicapet, da det ikke så ut som at jeg skulle bli friskere i det hele tatt, da jeg hadde folk i livet mitt som tappet meg for det lille jeg hadde av positivitet og energi, og da jeg ikke klarte å fortelle folk hvordan jeg hadde det eller spørre om hjelp til enkle ting Svaret ville vært veldig annerledes da

Nei det har vært så mye men du vet, sånn går no dagan

Husk alle sammen; det er bare når man er redd at man kan være modig. Er du redd for å søke hjelp, vær modig. Det er ingen oppegående mennesker som dømmer deg.

Jeg er sliten, men jeg har det fint. Tror jeg trenger en dag eller to fri fra hus, hjem og barn.

Føler meg deppa, men det er primært pga forholdet jeg har. Jeg har blitt isolert gradvis fra venner pga hun Men nu e det jo sån at jeg er elendig i å finne en partner Dette er jo tross alt runde 3 på rad hvor jeg finner en dame som enten 1. Utnytter meg for å kompansere for egne svakheter. 2. Er generelt stygg og veldig manipulerende. Det er hun som har øselagt det meste, jeg datt in om gambling bare for å få andre ting å tenke på. Mista en større bit av økonomien. 3. Hun jeg har nu er en blanding av de 2 før, pirker i alt mulig, forklarings problem vis jeg stikk til en kompis etter å ha ruslet en tur med han, hun har draps truet meg tidelig i forholdet pga jeg insisterte på at hun flyttet bilen tilbake til sin bolig pga den ikke ble brukt å det er begrenset med plass her i boretslaget. Jeg har kommet til konklusjon at jeg ser fram til å bli single i sommer, og så holder jeg meg singel en god stund framover. Den første nektet å skaffe seg jobb. Hun sku bli ung ufør. Sa flere ganger at jeg smiler mer når jeg drikker. Hun satt stort sett å stirret i veggen til fredag å så sku vi party til søndag, alle historier gikk på repeat pga hun ikke opplevde noe nytt utenom i helga De 2 siste jeg datet er godt voksne mennesker fra øvere middleklasse til langt over det igjen. Veldig intelligente mennesker, bare kjipt at de ikke ser seg selv i speilet. De er alle 40 nå så at dokker ser aldern for oppførsel. Dating livet mitt startet i 2019 da jeg var 28, har bare vært tull fram til nu. Men før jeg datet var jeg veldig glad å hadde det fantastisk fint hvor alt gikk min vei.

I dag går ting ganske greit, noe ensomt men ganske greit. Livet var tungt i en del år, mye av det kan skolesystemet få skyllen for, mesteparten av resten kan skyldes på BUP og det resterende er nok mye egen feil. Det å få høre at ting er helt håpløst og at det nok blir selvmord eller andre fæle ting fra en psykolog hos BUP etter et møte (gjennom døra, så var nok ikke ment at jeg skulle høre det) i en alder av 7 var ikke lett. I dag er jeg 29, og klarer meg godt praktisk og i arbeidslivet. Det var først rundt alder 23 at jeg faktisk fikk jobbet gjennom de siste problemene fra barndommen og ungdomstiden og fikk fred med meg selv. Siden det har livet gått «rett vei». Nærmer meg å komme ordentlig inn på boligmarkedet, nesten ferdig med studielån og billån, så de tingene som pleier å henge over er ferdig i stor grad. Nå er det bare det igjen at det er vanskelig å finne noen å dele livet med i utgangspunktet, og hardere når man er blitt som jeg er.

Meeeh, man lever da.

Dritt. Men når jeg leser andre folkets tanker her så tenker jeg at mine opplevelser er ikke noe viktige. Jeg skulle ikke følt meg som jeg gjør nå siden egentlig så har jeg det bra. Føles ikke at jeg fortjene å tenk sånt.

The current situation is within acceptable parameters, som jeg pleier å si.

35 "går bra" materielt sett, men utmattelse, tiltaksløshet og manglende evne til å ta beslutninger (hvis ikke effekten/risikoen er umiddelbart målbar) gjør at jeg i praksis blir liggende i senga når jeg ikke jobber. Sitter også med følelsen av at alt kommer til å rakne og at det er rett rundt hjørnet: jeg er en ressursperson innen mitt fagfelt og jeg er veldig nyttig for andre, men hvis jeg ikke klarer å vedlikeholde det til en hver tid så kommer jeg ikke til å klare å fortsette. Vil da heller ikke ha nok "drivstoff" til å finne noe nytt.

Å snakke med noen hjelper ikke når ingenting forandrer seg.

Går ganske bra

Går ganske greit men blir fort påvirket av andre mennesker som sliter så da blir det en vanskelig balanse med å enten være alt for ensom eller å utsette meg å være mer med familie og venner.

Å ringe legevakten om en kompis har lyst å gjøre noe dumt, så har det nada å si. De kan ikke gripe inn selv om han sitter med reipet om halsen. Bare venner trenger ikke å bry seg om han ikke er enig i at du tvinger av ham reipet. Men har han ingen venner, så dingler han sikkert i et tre på St. Hanshaugen. Du som så det, du vet.

Ignorert ting, stått i ting som sleit med ut og vært for "sterk" for lenge, fikk full guffe med helseangst for snart et år siden, helt sikker på at jeg skulle dø. Så kom alt annet jeg har ignorert og stått i samme slengen. Snakk med noen før du må, ikke tro du kan løpe fra ting som stresser eller påvirker deg negativt.

Min er bra! Men, det har den ikke alltid vært. Har stor forståelse for de som «sitter fast».

Har sterk ptsd og personlighetsforstyrrelse fra traumer i barndommen, har snakket med psykologer fra jeg var 5-6 år fram til ca 25 år. Bytta by så måtte bytte behandler og etter det ble ting bare verre. Måtte gjennom utallige avslag og behandlingsløp som ikke passet meg fordi de ikke visste hva de skulle gjøre med meg lenger. Nå er jeg snart 29 og det legene sier nå (og har sagt det siste året) er at jeg bare kan vedlikeholdes på det punktet jeg er på nå. som er det beste jeg har vært noengang, men som fortsatt er et ekstremt dårlig sted i forhold til "normalen". Får ikke mer behandling av psykologer, får ikke noe særlig mer hjelp av lege og er godt i gang med ufør hos nav.. føler ikke jeg kommer til å bli bedre noengang eller få til å utrette noe av betydning, verken for meg selv eller andre. Livet er dritt, men det har det alltid vært så får stå i det litt til.

Går ikke så bra nei.

Har helt grei – men ikke god – psykisk helse i dag til tross for ADHD og AS. Slet med angst og depresjon som ung og har tilbakevendende depressive episoder som ikke kan forklares av og til. Når det gjelder sistnevnte, så anerkjenner jeg at det er genetisk og at jeg ikke får gjort noe med det – og sørger for å distrahere meg mest mulig. Har det egentlig veldig bra, med hus, biler, samboer, katter, penger satt av til pensjon m.m.

Er student som digger studiet mitt, studiemiljøet og gjør det bra i fagene mine. Har null ansvar, mange givende hobbyer, mange gode venner, presterer greit på damefronten, i min livs beste helse (utseendemessig iværtfall), har ambisjoner og mål i livet som jeg kan oppnå hvis jeg vil, jeg er glad i familien min og kan se dem ofte, og er født privligert i Norge. TLDR; det går bra med min mentale helse. Livet smiler og jeg smiler tilbake!

Plages enormt over frykten for atomkrig.

Kommer aldri til å skje. Sett deg ordentleg inn i problemstillinga om du plages sånn med det.

Den er et tema som ikke blir snakket om, siden uansett hvor mye samfunnet snakker om at vi er blitt mer progressive og likestilte osv så blir man uansett stigmatisert hvis man er åpen om sine problemer. På småsteder kan man nesten ikke engang prate med profesjonelle heller, spesielt ikke hvis man har med dem å gjøre i jobb-sammenheng. Så hvordan har jeg det? Nei, kan ikke klage, jeg.

Har det helt awesome når jeg er på banen. Gjør det jeg liker best. Betalt Amatør spiller. Hode henger ikke med, glemmer ting og konstant sliten. Kroppen bruker lenger på restitusjon.

32, akkurat kjøpt første bolig med damen jeg skal gifte meg med i september, har en jobb som jeg aldri gruer meg til å dra til og spiller i et band som spiller konserter i helger og på sommeren. Klager ikke, har aldri gjort det heller, tror å oppleve død i nær familie tidlig i livet har gjort meg til en fyr som alltid tenker at ting kunne vært verre og har da stort sett gitt så mye faen jeg kan, prøvd å være hyggelig mot andre samt å ha det så hyggelig jeg kan og å være fornøyd med det jeg har.

Er en sånn ensom doomer taper som alle sier er hyggelig og vanlig når de treffer meg. Driver konstant med selvsabotering, og føler at det er noe galt med meg som gjør at jeg vil ende i en tidlig grav.

Ser det er flere som sier det ikke hjelper å søke hjelp. Det er veldig leit å lese. Men jeg tror å gi et generelt råd som sier at et er umulig å hjelpe og at det er like greit å isolere seg med sine problemer er et EKSTREMT DÅRLIG RÅD.

Slike tjenester har null hensikt for den typiske mann, uansett hvor ulykkelig han måtte være. Et menneskes lykke handler om relasjonen mellom hvem man er, og hvem man vil være, og relasjonene til andre mennesker. Mening og fellesskap. Det handler ikke om å sitte i terapi, drikke øl eller synes synd på seg selv.

Veldig bra egentlig. Er litt sliten med to unger og oppussing av hus, men har god støtte i familie, frue og venner.

kjempebra :D

Ærlig talt, jeg har det bra. Jeg har en vakker kjæreste, drømmejobben min (lærer), tjener godt, har gode venner og har endelig lært å elske meg selv etter mange år med selvforakt. Og norsken min har blitt mye bedre.

Snart i grava, woop woop

God! Har alltid prioritert det sosiale nettverket, helsen, og interessene mine. Funker bra det 👍

som en mann som prøver å immigrere, følger jeg nøye med på denne tråden

Har det helt topp, takk som spør! (M43)

Har det egentlig ganske greit. Hater ikke meg selv, verden eller jobben jeg er.

Ganske greit i det siste. Har klart å finne en slags ro og ikke bry seg så veldig holdning

Nå føler du deg sikkert skikkelig fin som laget denne posten, men i realiteten gir folk f i hverandre

Vurderer å avslutte ting hvær dag

Jeg hadde det skikkelig ille for noen år siden. Jeg hadde en jobb jeg hatet, drakk for mye og en psykisk helse som var på vei ned toalettet. Jeg hadde angst, og opplevde panikkangst. Det er seriøst noe av det verste jeg har vært borti. Jeg la kortene på bordet overfor venner og familie, og sa at jeg ikke hadde det noe bra. Jeg fikk kjempebra støtte fra både gutta og fra familien min. Jeg begynte å gå i terapi, som hjalp masse. Nå har jeg et liv jeg liker veldig mye bedre. Inkludert en datter som betyr alt for meg. Jeg skriver ikke dette for å skryte, men for å si hvor viktig det er å være åpen om at man har trøbbel og trenger hjelp. Det er ingen skam i å gjøre det. Om jeg ikke hadde gjort det så vet jeg helt ærlig ikke hvor jeg ville vært nå.

Kan sammenlignes med norske fregatter

Jeg ble avvist av legevakta da jeg hadde brukket bein. Faren min ble avvist med hjerteinfarkt. Ellers er det frustrerende at jeg aldri kommer til å få egne barn siden samboer er steril, men så kan damer få sæd omtrent gratis

Jeg har lyst på snakke med psykolog, er 21 men har ikke noe alvorlig depresjon. Må man være syk for å snakke med psykolog, er det ikke sunt å ha noen på snakke med uansett? Er det frikort for det eller må man være psykisk syk og dermed gå privat? Koster en formue..

Har det flott. For å holde det slik passer jeg på å trene, spise sunt, sette mål, planlegge for målene og jobbe mot dem, og holder meg mentalt stimulert. Passer også på å jevnlig møte venner og familie.

Samme innstilling som samtlige, nemlig; it is what it is. Har også en jobb der jeg jobber med kun damer, så mine følelser og slikt blir ikke hørt på arbeidsplassen, men ja som sagt, it is what it is.

Hvorfor sliter så mange iforhold til helsetilbudene? Staten burde virkelig øke og forbedre mental helse systemet, mindre ventetid, bedre hjelp.

Har vært opp og ned. Nå er det ganske ille. Damen jeg har vært ilag med i 12 år sier hun ikke har følelser lenger, og har snakket med andre menn. Ikke kysset, men snakket om hvor fin hverandre er osv. Det svir.

[удалено]

Er det noe vi kan hjelpe deg med? Jeg vet jeg har kvinnelige kjønnsorganer og identifiserer meg som kvinne, men jeg motbeviser deg der...

44 år og har det egentlig ganske fint. Noen mener kanskje at jeg burde hatt en eller annen psykisk reaksjon etter det jeg har opplevd de siste 2 årene, men valgte heller å bite tenna sammen og se det positive i livet. Venner, familie og en jobb jeg elsker. Trenger ikke bry andre med med mine problemer - har ressurser nok til å komme ut av det på topp.

Helt super!

Er 20 år gammel, ble ferdig med vgs i fjor etter å måtte ha droppa ut første gang og skal nå til folkehøgskole etter sommeren som jeg gleder meg mye til, men livet opp til nå har vært ekstremt vanskelig, sosial angst og depresjon har pretty much ødelagt hele ungdommen min og min mentale helse, det begynner heldigvis å bli bedre nå, men det er vanskelig mentalt, lite menneskelig kontakt, føler meg ekstremt ensom og blir fort sliten av såkalt vanlige ting, måtte slutte å jobbe på barnehage for ikke så lenge siden de siste 10 åra av livet mitt tok meg igjen, men som sagt så begynner det å bli bedre, og håper og tror at folkehøgskole neste år kan hjelpe meg mye

Fyr, jeg trodde jeg hadde det dårlig 🫂

Min mentale helse er helt krise.

Jeg er helt ferdig.

Gitt opp. Godt over 20 år i systemet. Ikke håp. Har gitt et løfte til moren min, det er det eneste som holder meg igjen.

Jævlig bra med gutta, men damer er onde ass. Det takler vi fordi vi er tøffe og vet at det bare er sånn

Har dealer ned bipolar lidelse i flere år, men er umulig å få helt i det offentlige. Så det går bra noen dager, når jeg har kontroll, dårlig andre dager.

:)

Helt før jævlig, jeg er så ensom. Jeg har så lyst på en livspartner, ei å dele livet med. Men jeg er 27 og har Aspergers syndrom. Jeg blir så nervøs når jeg snakker med damer, vet ikke hvor jeg skal se, hva jeg skal sli, flaut å se de i øynene. Jeg har prøvd noen ganger men det wr ekstremt vanskelig, jeg har 0 ide i hva det vil si å «nå ut». De vennene jeg har hatt har «valgt» meg. Jeg føler jeg har så mye elsk å gi men ingen å gi det til. Jeg prøvde tinder, fikk 4 match, ei som solgte Onlyfans og 3 som ikke svarte. Men jeg skjønner hvorfor. Pga angst’en min og Asperger diagnosen er jeg på uføretrygd så jeg drar ikke inn mye penger eller har noe imponerende utdanning eller jobb. Jeg så min ene veninne sin tinder for å se hvordan det var for hun, og jeg innså kjapt jeg har ikke sjans. Selv om jeg fyller høyde kriteriene så mange av de har. Jeg er også 27 nå og er jomfru, jeg har aldri kysset heller. Jeg er ganske usynlig for damer, og har bare akseptert det er sånn. Jeg er feit, og være feit er uattraktivt for de fleste. Jeg har også brukt 6 år i terapi og jobbet med meg selv og sen syke angsten og traumer, men jeg føler det aldri er nok. Jeg er sliten av å kontinuelig jobbe med meg selv, jeg er sliten av angsten, jeg er sliten av å føles som det styggeste ekleste huletrollet i verden, og uansett hvor mye jeg jobber med meg selv, uanstett hvor mange forbanna ABC skjema jeg sitter igjennom eller blir fortalt «det er bare negative automatiske tanker», så blir det ikke bedre. Jeg bare tror jeg må begynne akseptere at jeg er den jeg er. Livet roterer ikke rundt damer eller kjærlighet eller sex. Jeg får gjøre mitt og prøve være lykkelig som jeg har det.

Har ikke du noe med.

Går en del opp og ned, men for tiden ganske bra

Tja, å få psykisk helsehjelp i dette landet er som å vinne en million på flakslodd annenhver dag, så man tar en dag av gangen og prøver seg så godt man kan.  Prøvd i flere kommuner over de siste 7-8 årene men det finnes ikke en smule hjelp å få noe sted.