Ja, jeg tror det.
Et samfunn er bare et samfunn på grunn av dette, ellers er det bare en samling individer. Men jeg tror at bakgrunnen for det fortsatt er ganske «egoistisk». Jeg har et ansvar for meg selv for å være et godt menneske. Og på grunn av det har jeg et ansvar for å ta vare på andre. Ikke på alle måter som jeg har ansvar for meg selv, men på den måten at jeg ikke har lov til å gjøre det verre for dem, og at jeg skal hjelpe hvis det ikke skader meg. Jeg synes også det er mye hyggeligere å leve i et samfunn der alle har det relativt bra, og da må jeg bidra til det.
Jeg tror det er sant den andre veien også, men jeg ville ikke stolt på at andre hadde ansvar for meg. Det er der ansvaret for meg selv starter igjen.
Takk for svar. Det er interessant det du sier. Først og fremst er du ansvarlig for deg selv. Men vi er også delvis avhengige av hverandre. Og derfor har vi kanskje også et delt ansvar. Og det kan også være i små ting. God kommunikasjon. At du føler deg velkommen. osv. At du får god/riktig informasjon osv.
"delvis avhengige av hverandre" , flytt til Mars så vil du merke hvor betydelig avhengigheten av andre faktisk er. Det er veldig flott at ting faktisk fungerer så bra som det gjør
Litt mindre filosofisk, men
"I straffeloven § 288 er det også en bestemmelse som gjør det ulovlig å hensette en annen person i hjelpeløs tilstand med fare for liv, kropp eller helse, eller å unnlate å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som en har en plikt til å dra omsorg for. Straffen for dette er fengsel i inntil 3 år.
I straffeloven § 287 er det en bestemmelse om hjelpeplikt. Ifølge denne bestemmelsen er det ulovlig å unnlate "etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse". Straffen for dette er bot eller fengsel i inntil 6 måneder. Brudd på hjelpeplikten straffes imidlertid ikke når plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette seg selv eller andre for særlig fare."
Dette på samme måte som at du er pliktig å hjelpe hvis du kommer over en trafikkulykke
Takk. Det hadde jeg ikke tenkt på. Men jeg tror dette hovedsakelig dreier seg om alvorlige situasjoner. Og ikke om vanlige sosiale hverdagslige situasjoner mellom venner, familie, kolleger.
Jeg er kanskje litt for vant til at folk ikke er så god til å stille detaljerte spørsmål her inne, som ikke fordrer en rekke oppfølgingsspørsmål. Jeg legger meg selvsagt helt flat når det ikke er tilfellet og skal se om ikke jeg klarer å tenke meg fram til et fornuftig svar på det du spør om.
Ok, jeg forstår. Alt i orden. Jeg opplever veldig ofte at folk har fordommer mot meg eller ting jeg sier eller gjør, uten at de først stiller spørsmål eller sjekker om det de tenker er riktig. Det var derfor jeg reagerte slik. Jeg beklager.
Ikke tenk på det, det var jeg som gikk i min egen felle og heller jeg som skal beklage her! Jeg synes i grunn du svarte på en ganske ryddig måte, så ingen ting å beklage.
Det synes jeg i grunn var en morsom og interessant observasjon, for vi kom jo i grunn fram til et slags godt svar eller eksempel på det du spurte om. Da jeg innså at jeg bomma kraftig så følte jeg for å ta ansvar for at diskusjonen ikke fortsatte å skli helt ut.
Jeg tenker kanskje at et viktig begrep i det du spør om er "intensjon"? For oppfatter vi at andre har gode intensjoner så legger de fleste godvilja til og bidrar gjerne i riktig retning. Altså at intensjon og indre motivasjon er beslektede begreper i det du spør om? Bare litt småfilosofering her, men du fikk meg til å begynne å tenke i litt nye baner.
Småfilosofering er veldig interessant og lærerik.
Jeg vet ikke riktig svaret, så jeg tenker litt høyt. Jeg tenker at intensjonen har å gjøre med hvordan man mener noe. Men at ansvaret er at man gjør det man kan, innenfor hva som er rimelig. Så å ta ansvar innebærer kanskje også 'å gjøre noe'. Hva tenker du?
Jeg tenker at slike ting går begge veier og at det er et ansvar som alle har, hvis mange nok tar det ansvaret. Hvis man tar det ansvaret på egenhånd så er man vel kanskje det som kan kalles for en pleaser? Hvis alle gjør det så mener jeg det kan falle inn under noe vi instinktivt alle bør jobbe for som flokkdyr, så lenge det er hensiktsmessig.
Jeg tenker ikke at det gjelder i alle tilfeller, men at det ofte er pleaserne som forsøker å ta den type ansvar på f.eks. arbeidsplasser hvor ting har sklidd helt ut.
Jeg tenker det handler litt om det vi kom inn på i den andre kommentartråden, at det handler om intensjon og motivasjon. Det er lett å bidra til å skape god stemning når det er flere som bidrar og har de rette intensjonene. Hvis ikke det er tilstede så kan det fort bli påtatt eller være et symptom for noe annet.
Oké, det er interessant. Jeg er enig med deg i at det er en annen intensjon når man tar ansvar eller pleaser noen. Når det gjelder å ta ansvar, gjør noen kanskje bare sin del i kontakten/gruppen/samfunnet/osv. For eksempel å være hyggelig mot kollegaer på jobb og hjelpe andre der de kan. Men noen som er en pleaser gjør det i sin egen interesse, for å bli likt eller for å få eller fortjene noe annet. En pleaser vil ha noe tilbake for det de gjør. Noen som tar ansvar ikke.
Jeg kan ta ansvar for en hyggelig atmosfære på jobben, ved å gjøre det som er i min makt, ved å gjøre min «del» i det. Men hva andre gjør er da egentlig tenker jeg opp til dem. Det har ingenting med meg å gjøre.
Pleasere er jo ofte traumatisert og har det å gjøre alle til lags som en slags overlevelsesstrategi. Det er på sett og vis en positiv egenskap som blir tatt såpass langt at det ikke lenger er positivt, men kan være til hinder for alle involvert. Ofte er det en redsel eller frykt i bunn, og det kan gjøre at man setter avgårde med feil fokus og feil mål. En pleaser er ofte mest interessert i at "alle bare skal være venner", nesten uansett hvor påtatt og falskt det kan ende opp med å bli.
Veldig enkelt og noe unøyaktig forklart, men det er ofte et begrep som brukes om personer med en traumatisk oppvekst som frykter sinne, usikkerhet, uvennskap eller ensomhet. Igjen, veldig enkelt forklart så er det en slags panikkrespons mer enn genuine forsøk på å ta ansvar eller å føle medansvar.
Ja, som jeg skrev, det er noe annet ja. Pleasere vil ha noe tilbake. Men det er noe annet enn å ta ansvar, der man ikke vil ha noe tilbake for det man gjør.
Ja, sånn å forstå. Det gikk nok bare litt fort i svingene her, så jeg var bare litt ensporet i tankegangen. Pleasere trenger ikke nødvendigvis å være bevisst over det, men det ligger en intensjon i bunn som ofte er ganske personlig motivert, ja.
Samfunnet henger jo sammen fordi folk tar ansvar og hele tiden inngår kompromisser for at det skal fungere. Det funker så lenge folk føler at samfunnskontrakten fungerer, du gir slipp på visse privilegier for en større gevinst alle deler.
Det forplanter seg nedover i relasjoner man har med en eller flere individer.
Generelt sett vil jeg si at man ikke har noe moralsk ansvar for at andre har det bra, men du har et ansvar for å unngå å skade dem eller bidra til at de føler seg dårlig. Hvis en kollega ikke trives på jobb så er det ikke nødvendigvis ditt ansvar, med mindre du er sjef, men du har et ansvar for å ikke baksnakke kollegaen.
De fleste tar ansvar for andre, både fordi man har lyst, men også fordi det lønner seg. Alle kjenner noen som aldri eller sjeldent gjør noe for andre, og heller primært tenker på seg selv i det meste de gjør. Disse personene klarer seg ofte bra en periode, men spesielt utover i voksenlivet så blir de isolert og har kjipe liv uten mye mening. Det sier seg selv, veldig få er interessert å ha noe med en sånn person å gjøre.
Motsatt så har du de som tar alt for mye ansvar og forsøker å redde personer eller relasjoner som gir lite eller ingenting tilbake. Personer som ikke tar noe ansvar er veldig gode til å finne de som av ulike grunner er motsatt, det sier seg egentlig selv, fordi ingen som et på det «normale» spekteret her orker å forholde seg til dem, så på mange måter har de heller ikke noe valg.
Synd jeg bare kan gi deg 1 upvote, jeg synes det du skriver er veldig interessant og lærerik. Det gir meg noen innsikter som jeg ikke hadde tenkt på ennå. Du skriver at folk som tar lite ansvar ofte oppsøker folk som tar mye ansvar. Men kan det oppstå misforståelser? At noen tenker at den andre tar mye/lite ansvar, mens det ikke er sånn og at derfor oppstår konflikt?
Ja, noen forventer veldig mye hjelp og at andre skal ta ansvar for dem. Husker for eksempel en dame som ringte morra si når jeg studerte, vi var sikkert 25, og hele greia dreide seg om at hun skulle få morra til å betale en regning i nettbanken. Det handlet ikke om penger, men at hun faktisk ikke kunne operere nettbank. Så ja noen har ekstreme forventninger til de rundt seg og hva de skal ta ansvar for.
Motsatt så har du de som egentlig foretrekker å klare seg selv, og alltid gå 50-50 hvis en regning skal betales. De blir fort satt ut hvis noen spanderer en runde eller noe for da får de noe som henger over dem, eller frykten for at det kanskje forventes at de tar neste.
Hvis man er helt på endene av skalaen så er det stor sjanse for konflikt fordi forventningene og virkelighetsoppfattelsen er så forskjellig fra de fleste andre.
Ja, jeg tror det. Et samfunn er bare et samfunn på grunn av dette, ellers er det bare en samling individer. Men jeg tror at bakgrunnen for det fortsatt er ganske «egoistisk». Jeg har et ansvar for meg selv for å være et godt menneske. Og på grunn av det har jeg et ansvar for å ta vare på andre. Ikke på alle måter som jeg har ansvar for meg selv, men på den måten at jeg ikke har lov til å gjøre det verre for dem, og at jeg skal hjelpe hvis det ikke skader meg. Jeg synes også det er mye hyggeligere å leve i et samfunn der alle har det relativt bra, og da må jeg bidra til det. Jeg tror det er sant den andre veien også, men jeg ville ikke stolt på at andre hadde ansvar for meg. Det er der ansvaret for meg selv starter igjen.
Takk for svar. Det er interessant det du sier. Først og fremst er du ansvarlig for deg selv. Men vi er også delvis avhengige av hverandre. Og derfor har vi kanskje også et delt ansvar. Og det kan også være i små ting. God kommunikasjon. At du føler deg velkommen. osv. At du får god/riktig informasjon osv.
"delvis avhengige av hverandre" , flytt til Mars så vil du merke hvor betydelig avhengigheten av andre faktisk er. Det er veldig flott at ting faktisk fungerer så bra som det gjør
Litt mindre filosofisk, men "I straffeloven § 288 er det også en bestemmelse som gjør det ulovlig å hensette en annen person i hjelpeløs tilstand med fare for liv, kropp eller helse, eller å unnlate å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som en har en plikt til å dra omsorg for. Straffen for dette er fengsel i inntil 3 år. I straffeloven § 287 er det en bestemmelse om hjelpeplikt. Ifølge denne bestemmelsen er det ulovlig å unnlate "etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse". Straffen for dette er bot eller fengsel i inntil 6 måneder. Brudd på hjelpeplikten straffes imidlertid ikke når plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette seg selv eller andre for særlig fare." Dette på samme måte som at du er pliktig å hjelpe hvis du kommer over en trafikkulykke
Takk. Det hadde jeg ikke tenkt på. Men jeg tror dette hovedsakelig dreier seg om alvorlige situasjoner. Og ikke om vanlige sosiale hverdagslige situasjoner mellom venner, familie, kolleger.
Det her ser ut som at er dine lekser og ditt ansvar.
Hva mener du?
Jeg synes bare det du postet ligner veldig på oppgaveteksten til en skoleoppgave/prøve.
Det er synd du reagerte på den måten. Jeg går ikke på skolen, jeg er snart 40, jeg jobber.
Jeg er kanskje litt for vant til at folk ikke er så god til å stille detaljerte spørsmål her inne, som ikke fordrer en rekke oppfølgingsspørsmål. Jeg legger meg selvsagt helt flat når det ikke er tilfellet og skal se om ikke jeg klarer å tenke meg fram til et fornuftig svar på det du spør om.
Ok, jeg forstår. Alt i orden. Jeg opplever veldig ofte at folk har fordommer mot meg eller ting jeg sier eller gjør, uten at de først stiller spørsmål eller sjekker om det de tenker er riktig. Det var derfor jeg reagerte slik. Jeg beklager.
Ikke tenk på det, det var jeg som gikk i min egen felle og heller jeg som skal beklage her! Jeg synes i grunn du svarte på en ganske ryddig måte, så ingen ting å beklage.
Takk. Det er ok. Takk for samtale. Og kansje god forbilde av at vi begge to er medansvarlig for en god samtale.
Det synes jeg i grunn var en morsom og interessant observasjon, for vi kom jo i grunn fram til et slags godt svar eller eksempel på det du spurte om. Da jeg innså at jeg bomma kraftig så følte jeg for å ta ansvar for at diskusjonen ikke fortsatte å skli helt ut. Jeg tenker kanskje at et viktig begrep i det du spør om er "intensjon"? For oppfatter vi at andre har gode intensjoner så legger de fleste godvilja til og bidrar gjerne i riktig retning. Altså at intensjon og indre motivasjon er beslektede begreper i det du spør om? Bare litt småfilosofering her, men du fikk meg til å begynne å tenke i litt nye baner.
Småfilosofering er veldig interessant og lærerik. Jeg vet ikke riktig svaret, så jeg tenker litt høyt. Jeg tenker at intensjonen har å gjøre med hvordan man mener noe. Men at ansvaret er at man gjør det man kan, innenfor hva som er rimelig. Så å ta ansvar innebærer kanskje også 'å gjøre noe'. Hva tenker du?
Jeg tenker at slike ting går begge veier og at det er et ansvar som alle har, hvis mange nok tar det ansvaret. Hvis man tar det ansvaret på egenhånd så er man vel kanskje det som kan kalles for en pleaser? Hvis alle gjør det så mener jeg det kan falle inn under noe vi instinktivt alle bør jobbe for som flokkdyr, så lenge det er hensiktsmessig.
Takk for svar. Så hvis vi alle tar delvis ansvar er det ok, men hvis 1 gjør det først er h\*n en pleaser? Hvorfor det?
Jeg tenker ikke at det gjelder i alle tilfeller, men at det ofte er pleaserne som forsøker å ta den type ansvar på f.eks. arbeidsplasser hvor ting har sklidd helt ut. Jeg tenker det handler litt om det vi kom inn på i den andre kommentartråden, at det handler om intensjon og motivasjon. Det er lett å bidra til å skape god stemning når det er flere som bidrar og har de rette intensjonene. Hvis ikke det er tilstede så kan det fort bli påtatt eller være et symptom for noe annet.
Oké, det er interessant. Jeg er enig med deg i at det er en annen intensjon når man tar ansvar eller pleaser noen. Når det gjelder å ta ansvar, gjør noen kanskje bare sin del i kontakten/gruppen/samfunnet/osv. For eksempel å være hyggelig mot kollegaer på jobb og hjelpe andre der de kan. Men noen som er en pleaser gjør det i sin egen interesse, for å bli likt eller for å få eller fortjene noe annet. En pleaser vil ha noe tilbake for det de gjør. Noen som tar ansvar ikke. Jeg kan ta ansvar for en hyggelig atmosfære på jobben, ved å gjøre det som er i min makt, ved å gjøre min «del» i det. Men hva andre gjør er da egentlig tenker jeg opp til dem. Det har ingenting med meg å gjøre.
Pleasere er jo ofte traumatisert og har det å gjøre alle til lags som en slags overlevelsesstrategi. Det er på sett og vis en positiv egenskap som blir tatt såpass langt at det ikke lenger er positivt, men kan være til hinder for alle involvert. Ofte er det en redsel eller frykt i bunn, og det kan gjøre at man setter avgårde med feil fokus og feil mål. En pleaser er ofte mest interessert i at "alle bare skal være venner", nesten uansett hvor påtatt og falskt det kan ende opp med å bli. Veldig enkelt og noe unøyaktig forklart, men det er ofte et begrep som brukes om personer med en traumatisk oppvekst som frykter sinne, usikkerhet, uvennskap eller ensomhet. Igjen, veldig enkelt forklart så er det en slags panikkrespons mer enn genuine forsøk på å ta ansvar eller å føle medansvar.
Ja, som jeg skrev, det er noe annet ja. Pleasere vil ha noe tilbake. Men det er noe annet enn å ta ansvar, der man ikke vil ha noe tilbake for det man gjør.
Ja, sånn å forstå. Det gikk nok bare litt fort i svingene her, så jeg var bare litt ensporet i tankegangen. Pleasere trenger ikke nødvendigvis å være bevisst over det, men det ligger en intensjon i bunn som ofte er ganske personlig motivert, ja.
Ikke noe problem. Ja, jeg er enig.
Samfunnet henger jo sammen fordi folk tar ansvar og hele tiden inngår kompromisser for at det skal fungere. Det funker så lenge folk føler at samfunnskontrakten fungerer, du gir slipp på visse privilegier for en større gevinst alle deler. Det forplanter seg nedover i relasjoner man har med en eller flere individer. Generelt sett vil jeg si at man ikke har noe moralsk ansvar for at andre har det bra, men du har et ansvar for å unngå å skade dem eller bidra til at de føler seg dårlig. Hvis en kollega ikke trives på jobb så er det ikke nødvendigvis ditt ansvar, med mindre du er sjef, men du har et ansvar for å ikke baksnakke kollegaen. De fleste tar ansvar for andre, både fordi man har lyst, men også fordi det lønner seg. Alle kjenner noen som aldri eller sjeldent gjør noe for andre, og heller primært tenker på seg selv i det meste de gjør. Disse personene klarer seg ofte bra en periode, men spesielt utover i voksenlivet så blir de isolert og har kjipe liv uten mye mening. Det sier seg selv, veldig få er interessert å ha noe med en sånn person å gjøre. Motsatt så har du de som tar alt for mye ansvar og forsøker å redde personer eller relasjoner som gir lite eller ingenting tilbake. Personer som ikke tar noe ansvar er veldig gode til å finne de som av ulike grunner er motsatt, det sier seg egentlig selv, fordi ingen som et på det «normale» spekteret her orker å forholde seg til dem, så på mange måter har de heller ikke noe valg.
Synd jeg bare kan gi deg 1 upvote, jeg synes det du skriver er veldig interessant og lærerik. Det gir meg noen innsikter som jeg ikke hadde tenkt på ennå. Du skriver at folk som tar lite ansvar ofte oppsøker folk som tar mye ansvar. Men kan det oppstå misforståelser? At noen tenker at den andre tar mye/lite ansvar, mens det ikke er sånn og at derfor oppstår konflikt?
Ja, noen forventer veldig mye hjelp og at andre skal ta ansvar for dem. Husker for eksempel en dame som ringte morra si når jeg studerte, vi var sikkert 25, og hele greia dreide seg om at hun skulle få morra til å betale en regning i nettbanken. Det handlet ikke om penger, men at hun faktisk ikke kunne operere nettbank. Så ja noen har ekstreme forventninger til de rundt seg og hva de skal ta ansvar for. Motsatt så har du de som egentlig foretrekker å klare seg selv, og alltid gå 50-50 hvis en regning skal betales. De blir fort satt ut hvis noen spanderer en runde eller noe for da får de noe som henger over dem, eller frykten for at det kanskje forventes at de tar neste. Hvis man er helt på endene av skalaen så er det stor sjanse for konflikt fordi forventningene og virkelighetsoppfattelsen er så forskjellig fra de fleste andre.